Den kvinnelige politibetjent

”At prisgi diskusjonen om denne stilling til sentimentalitet og kvinnesak gavner intet. Det er et rent politimessig og økonomisk spørgsmaal, som bør drøftes som saadant.” Dette sto skrevet i Fædrelandsvennen 15. juni 1931. Politifullmektig Tønnesen svarte på tiltale fra kvinnesakskvinne og leder i Kristiansand kvinneråd Gudny Heggstad Tangvall. Spørsmålet som ble diskutert var et være eller ikke være for den kvinnelige politibetjentstillingen i byen.

Mathilde Heilmann

Som det første politidistrikt i Norge opprettet Kristiansand en kvinnelig politibetjentstilling i 1910. Den 44 år gamle Mathilde Elise Heilmann som ble ansatt i stillingen, hadde lang erfaring med å jobbe for vanskeligstilte kvinner i samfunnet. Det var også den sosiale delen av politiarbeidet som skulle bli hennes arbeidsområde. Virket som kvinnelig betjent var imidlertid ikke problemløs. I 1913 ble Heilmann utsatt for en svertekampanje iscenesatt av en politikollega. Rykteflommen førte til at Mathilde ble suspendert fra stillingen og først gjeninnsatt da hennes kollega ble dømt til halvannet år i fengsel for forholdene.

Ved utgangen av 1931 gikk Mathilde Heilmann av med permisjon, 65 år gammel. I forbindelse med hennes avgang ble det reist spørsmål om hvorvidt den kvinnelige politibetjentstillingen burde opprettholdes, eller tvert imot erstattes av en mannlig funksjonær. Både politimester og politifullmektig i Kristiansand ønsket det sistnevnte. Byens politikorps var underbemannet og ifølge politifullmektig Tønnesen var det ”en latterlighet å utstyre et så mangelfuldt korps […] med en sådan stilling.” Det var som å ”pynte sig med en blomst i knapphullet, – mens man ikke har sko på benene”, mente han.

Kvinnemotstand

Både politimesteren og politifullmektigen påpekte at fremstøtet verken var en kvinnesak eller et angrep på det arbeid som Mathilde Heilmann hadde utført for politiet. Det var rett og slett et større behov for en mannlig enn en kvinnelig betjent. En rekke kvinneorganisasjoner hevdet imidlertid at politiets forslag nettopp var et angrep på kvinnesaken. Fremst blant disse aktørene sto Kristiansands kvinneråd, ledet av Beate Keyser Frølich og tidligere nevnte Tangvall. Den kvinnelige politibetjenten utførte et viktig arbeid for de svakest stilte i samfunnet og måtte derfor opprettholdes. Politifullmektig Tønnesen mente på sin side at den sosiale delen av politiarbeidet sto til side for politiets primæroppgave som var ordenstjenesten, og i den sammenheng var den kvinnelige betjent å anse som verdiløs. Hun manglet ”den fysiske autoritet, som en mulig konstabel ellers vil være i besiddelse av”. Arbeidet på gaten kunne slik ”bli karikaturmessig”, ifølge Tønnesen.

Opprettholdelse

Den sterke motstanden fra kvinnesaksforkjemperne vant til slutt frem. 9. mars 1932 vedtok Kristiansand formannskap at den kvinnelige politibetjentstillingen skulle opprettholdes. Da staten overtok politiet fra 1. januar 1937 ville imidlertid ikke den daværende politimesteren anbefale en kvinnelig betjent i stillingen. Dette utlyste en ny strid med Kvinnerådet. Nok en gang endte saken i kvinnenes favør og den kvinnelige politibetjentstillingen ble opprettholdt. En rekke kvinnelige betjenter fikk med det mulighet til å følge i Mathilde Heilmanns fotspor. ”Mathildes Etterfølgere” er i dag navnet på kvinnenettverket i Kristiansand politidistrikt.

‍