Tvillingene og Terboven

Så plutselig, før vi vet ordet av det, stopper det en bil, en tysk offiser hopper ut av bilen og gir meg et susende slag i ansiktet slik at blodet spruter. Det hele kom så fullstendig overraskende.

Ordene tilhører skolegutten Gunnar Haugland fra Mandal. Den blodige hendelsen er bakgrunnen for denne artikkelen.

I disse dager går filmen om Sonja Wigert på kino. Filmen «Spionen» forteller historien om den norske skuespilleren og spionen som klarte å innynde seg hos Reichskommissar Josef Antonius Heinrich Terboven. Med tittelen Reichskommissar var Terboven gitt absolutte fullmakter og stod bare til ansvar overfor den tyske føreren. I kjølvannet av reisene til Terboven rundt i Norge fulgte det ofte et spor av arrestasjoner av mistenkte sabotører. Da Terboven var innom Mandal den 11. juni 1943, ble et tvillingpar arrestert av livvaktene til rikskommissæren.

Arrestert for «sabotasje»
Under ordningen av et tilleggsarkiv til Mandal ligningskontor dukket det opp papirer fra den kommunale arbeidsnemnda. Et av dokumentene er en avskrift sendt fra politimesteren i Mandal. Rapporten er kort og inneholder bare det nødvendigste av informasjon om hendelsen. Her får man de korte trekkene i episoden da Gunnar og Sigrun Marie Haugland (senere gift Hartmark) ble arrestert for å forsinke bilkortesjen til den øverste tyske lederen for de besatte norske områder. Straffen ble et tolv måneders arbeidsopphold i Bodø.

Med kun en kortfattet politirapport som grunnlag er det nødvendig å gå videre i andre arkiver og øyenvitnebeskrivelser fra de involverte.

På morgenkvisten fredag den 11. juni 1943, litt over klokken åtte, gikk tvillingene Gunnar og Sigrun Marie sammen med den felles venninnen Torbjørg mot bybroen over til Mandal fra familiens hjem i Garverigata 4. Tankene gikk mot den skriftlige eksamen de skulle ha samme dag. Ironisk nok skulle de, i følge det familiemedlemmer har gjenfortalt, opp i tysk. Rett før man kommer til bybroa fra Malmø ved Brobakken, var det den gangen et smalt parti med fjell på begge sider.  

Gunnar forteller videre i et intervju i Lindesnes avis 20. juni 1991:

Vi var på vei til skolen. Klokka var litt over 8. Vi var tre ifølge. Torbjørg gikk innerst mot fjellet, søstera mi i midten og jeg med den ene foten i gata. Så plutselig, før vi vet ordet av det, stopper det en bil, en tysk offiser hopper ut av bilen og gir meg et susende slag i ansiktet slik at blodet spruter. Det hele kom så fullstendig overraskende. Vi stoppet opp, og jeg måtte tørke blodet vekk. Min søster ble så forskrekket, hun ble sint. Den andre [Torbjørg] hadde åndsnærværelsen til å gå videre og det redda hun. Vi to andre som stod der, ble arrestert. Selv om det var ei trang gate og jeg fortsatt måtte gå med en fot uti veien, så var det plass for biler å kjøre forbi.

Med Gunnar og Sigrun Marie foran, marsjerte den tyske offiseren sammen med fire soldater ungdommene mot politikammeret ved Malmø. På stasjonen forlangte Hauptsturmführer Posner, som slo til Gunnar, at begge skulle arresteres for sabotasje for å ha hindret adkomsten til der Reichskommissar. Hele undersøkelsen bestod av Posner som sjekket grensesonebevisene. Det var ingen formelle forhør.

I politirapporten kom Posner med at Haugland-tvillingene øyeblikkelig skulle settes inn i den nasjonale arbeidsinnsatsen i Nord-Norge. Det som politirapporten ikke nevner, var at det første kravet til Posner gikk ut på at tvillingene skulle sendes til Grini fangeleir, «Festnehmen nach Grini», som Gunnar selv forteller i intervjuet fra 1991.

Utenfor politivakten ventet Terboven med resten av kortesjen, bestående av tre biler og motorsykler. Kortesjen satte seg i bevegelse igjen rett etter at Posner kom ut fra bygningen.

Tyskeren med knyttneven
Hvem var så denne hardtslående offiseren? Kurt Posner ble født i 1908 i Oberschlesien, som i dag er en del av Polen. I begynnelsen av sin karriere utdannet han seg som mekaniker og elektriker, underveis begynte han med boksing som fritidsaktivitet. Ved det økonomiske krakket i Tyskland rundt 1929, ble Posner arbeidsledig og gikk inn i en helt annen yrkesretning som massør. Det ble ikke mange årene med lindring av såre muskler før han tok jobben som sportsinstruktør i Berlin-politiet. Han meldte seg også inn i det tyske nasjonalsosialistiske partiet (NSDAP) og Sturmabteilung (SA).

Via en tidligere massasjekunde ble Posner forfremmet til å være en del av eskortegruppen til den tyske utenriksministeren, Von Ribbentrop. Posner var nå en del av Reichssicherheitsdienst (RSD), en avdeling innenfor SS som bevoktet høytstående personer. I begynnelsen var det en god tone mellom dem, og Kurt fikk en offisersgrad i SS (Hauptsturmführer). Det var tydeligvis enkelte trekk hos Posner som gjorde at relasjonen mellom de to etter hvert surnet. Ribbentrop fikk degradert Posner til ordinær SS-soldat, og sendt ham av gårde til en straffeavdeling på østfronten. Under oppholdet på østfronten utviklet han leddbetennelser, og ble i november 1942 forflyttet til vaktstyrken til Reichskommissar Josef Terboven på Skaugum. I Norge var Posner ansatt i det hemmelige tyske feltpolitiet (GFP) som Kriminalsekretær og løytnant, og samtidig en del av Reichssicherheitsdienst. Ved kapitulasjonen i mai 1945 var Posner en av de siste som så Terboven og den tyske politisjefen i Norge, Wilhelm Rediess, før de begge begikk selvmord på Skaugum. I de allierte avhørene av Posner etter krigen fremstod han som over snittet intelligent, og ikke spesielt positivt innstilt overfor nasjonalsosialismen. Avhørsspesialistene konkluderte med at han ville være en bedre massør enn politimann.

Terboven på Knaben  
Da Terboven begikk selvmord på Skaugum i mai 1945, ble også privatarkivet til Reichskommissariat destruert av den tyske administrasjonen. Med tapet av privatarkivet er det nesten umulig i dag å rekonstruere tjenestereisene og de daglige rutinene til Terboven. Det er også vanskelig å danne seg et nøyaktig bilde av sikkerhetsrutinene rundt Terboven. Svært få innenfor det tyske okkupasjonsregimet i Norge, utenom en gruppe fra det hemmelige tyske feltpolitiet, fikk kjennskap til hvor Terboven la sine tjenesteturer. Selv i regionale tyske militærarkiver for Sør-Norge er det ingen oppføringer av reisene. Fra bilder og samtidige avisartikler er det likevel mulig å komme frem til at den tyske rikskommisæren besøkte landsdelen ved minst tre anledninger mellom 1941 og 1943. Besøket i juni 1943 gikk til gruvene på Knaben som produserte molybden for den tyske rustningsindustrien. Molybden ble tilsatt stållegeringer for å øke varmeresistansen til metallet. Gruveanlegget hadde fått store skader fire måneder tidligere i et britisk flyangrep, og gjenoppbyggingen foregikk i et frenetisk tempo med sovjetiske krigsfanger og tvangsutskrevne norske arbeidere. Rundt juni 1943 var tyskerne ferdige med store deler av gjenoppbyggingsarbeidet. Knaben skulle gjennomgå enda et bombeangrep i november det samme året, denne gangen med amerikanske bombefly.

I sin Terboven-biografi beskriver Berit Nøkleby ham som en mann med svært lite tålmodighet for norske forsøk på sivil ulydighet. Da den tyske propagandasjefen Josef Goebbels besøkte Norge i november 1940, ble to studenter utenfor Stortinget beordret arrestert av Terboven etter en mindre demonstrasjon. Med denne nulltoleransen for ytringer i bakhodet, skulle det tydeligvis ikke mye til for at hendelsen i Mandal ble sett på som sabotasje fra tysk hold.

En natt i arresten
Etter en glipp hos politiet ble tvillingene først sendt hjem, men ble hentet igjen kort tid etterpå og satt i arresten på Sanden. Arrestasjonen gikk svært fredelig for seg, med foreldrene som eskorte og en norsk konstabel gående et stykke bak. Gunnar forteller om sympatibølgen fra byens innbyggere over det som hadde skjedd. Flere mandalitter kom strømmende til arresten med klokke og mat til reisen nordover. Det at man hadde «byen i ryggen», var en lettelse for de to som satt i arresten.

Familie med en klar nasjonal holdning
Det var ikke første gangen familien Haugland hadde gjort seg bemerket overfor okkupantene. Fra før hadde faren, Søren Haugland, blitt midlertidig avskjediget som lærer av NS-regimet. Sammen med den eldste sønnen, Ragnar, ble han arrestert for nyhetsformidling. Ragnar satt resten av krigen på Grini, mens Søren ble sendt videre til Kvænangsfjellet i Troms. Her ble Søren og 240 andre nordmenn satt til å bygge snøskjermer og overbygninger slik at veien kunne holdes åpen hele vinteren. Etter store utfordringer med helsen i det harde klimaet, ble Søren frigitt etter ett år. Tvillingenes bror Per, ble arrestert i juni 1944 av den norske medløperen og torturisten Ole Wehus. Han ble sendt til arbeidsleiren Berg ved Tønsberg, hvor han satt til krigens slutt.

Søren skrev et formelt brev til Terboven hvor han hevdet at tvillingenes handlinger ikke hadde vært bevisste for å forsinke den tyske kortesjen. Den nært forestående eksamen hadde gjort dem noe uoppmerksomme i trafikkbildet. Det er ikke kjent om brevet til Terboven faktisk ble sendt siden familien ennå har et eksemplar av det.

Nordover
Under vakthold fra en norsk politikonstabel ble de sendt til Kristiansand, og deretter med tog til Trondheim.  I Trøndelag gikk de om bord på D/S «Polarlys» til Bodø. Tvillingene fant støtte i hverandre underveis på turen. De mange små støtteerklæringene nordover fra utflyttede mandalitter og andre nordmenn, hjalp også på den ellers dystre stemningen. Da de gikk i land i Bodø den 19. juni 1943, ble tvillingene møtt av en by som hadde blitt lagt i ruiner av tyske bombefly under felttoget i 1940.

Etter en gjennomgang og stempling av papirer hos politimesteren i Bodø, ble de sendt til den tyske Organisasjon Todt (OT) som arbeidshjelp. OT hadde ansvaret for oppbyggingen av Bodø som et forsvarsområde. Blant de ødelagte gatene ble det anlagt forsvarsanlegg og sperringer som skulle forsvare flyplassen. Det har ikke vært mulig å finne igjen navnene til enten Gunnar eller Sigrun Marie i noen av de sentrale tyske arbeidslistene hos OT i Norge som er bevart på Riksarkivet.

Det ble lange arbeidsdager for tvillingene i Bodø. Sigrun Marie havnet på et kontor hos den tyske byggeledelsen, og innlosjert utenfor brakkeleirene hos sognepresten i Bodin, hvor de begge feiret julaften sammen i 1943. Gunnar endte opp på et tysk lager, hvor arbeidsdagene bestod av mange tunge løft. De to hadde fri på kveldene og kunne derfor bevege seg fritt rundt i Bodø

Nie wieder Krieg!
Gunnar fikk et møte med krigens brutalitet da han ble forflyttet til en brakke med tyskere og østerrikere. Midt på kvelden våknet han opp av den ene vakten kom inn sterkt beruset og begynte å sikte på køyene med sitt gevær. Gunnar var overbevist på at hans siste time nå hadde kommet, og krøp opp i et hjørne. Heldigvis kom det en annen person inn fra siden og slo ned vakten. På morgenkvisten etter nattens hendelser kom en østerriker inn og satte seg på sengekanten og uttalte «Nie wieder krieg!» – aldri mer krig!

Etter et år i Bodø uten flere hendelser, var det mulig for tvillingene å reise fra Bodø den 30. juni 1944. Også på returferden ble Gunnar og Sigrun Marie møtt av andre som ga dem ekstra mat og annen støtte. I Oslo ble det et hjertelig gjensyn med moren som fulgte med dem hjem den siste strekningen. Hjemme igjen i Mandal gjenopptok de begge det siste året på gymnaset.

Etter krigen gikk Gunnar videre til lærerskolen i Kristiansand. Senere tok han ett år på høyskole i København, hvor han møtte sin fremtidige kone, Betty. Etter fullført utdannelse reiste Gunnar til Oslo, hvor han fikk jobb. Etter noen år flyttet familien tilbake til Mandal, hvor han overtok barndomshjemmet i Garverigata. Gunnar gikk bort den 21. september 2008.

Sigrun Marie gikk videre på handelsskole i Mandal etter krigen. Senere reiste hun til Trondheim, hvor hun tok en toårig utdannelse som barnehagelærer. Skolen, som het Dronning Mauds Minne, var på denne tiden den eneste skolen i landet for barnehagelærere. Sigrun Marie likte godt arbeidet som barnehagelærer. Hun arbeidet i Trondheim, Skien, Kristiansand og Mandal. I 1958 giftet hun seg med Syvert Hartmark, og de fikk fire barn. Familien bodde i Oslo fram til 1974 da de flyttet sørover. Sigrun Marie gikk bort den 10. mai 2019 i Mandal.

Familiemedlemmer til Gunnar og Sigrun Marie har lest igjennom artikkelen og godkjent innholdet før publisering.

Til slutt ønsker artikkelforfatteren å takke postdoktor Gunnar D. Hatlehol, NTNU for en kritisk gjennomgang av artikkelen.

Videre rettes det en takk til Øivind Haugland (sønn til Gunnar), Ellen Hartmark Salthaug (datter til Sigrun Marie), Arne Helge Fjermeros, Karen Høyland Krogseth, Ole Z. Torkildsen, Jan Rob og Thomas Lillevoll i Bodø krigshistoriske forening for informasjon og kilder.

Kilder og utfyllende lesning:

IKAVA-Mandal By – Kemnerkontoret/kommunekassen, Serie Rc utsendte brev og skattetrekk, eske L0006, mappe Arbeidskontoret 1943-1943.

RA/RAFA-3915 – Counter-Intelligence Questionnaire, Serie Da, serie Db, eske L0026.

Berit Nøkleby: Terboven: Hitlers mann i Norge. Gyldendal Norsk Forlag, 1992.

Kristian Ottosen: Nordmenn i fangenskap 1940 – 45. Universitetsforlaget, 1995.

Avisartikkel i «Fritt Folk», datert 25. juni 1942.

Avisartikkel i «Lindesnes», datert 14. oktober 1946.

Avisartikkel i «Lindesnes», datert 20. juni 1991.

Arkivverket om sysselsetting og arbeidsformidling under krigen (01.06.17)

Arkivverket om tyske anlegg og tyskerarbeid (16.03.17)

‍